Skrevet av Sigrid Elise Strømmen

Svanhild Amdal Telnes’ debutbok Om nettene brukar mor dråpeteljar avliver myten om at tida leger alle sår. Formmessig er dette ei sammenhengende diktsamling med tilbakevendende motiver og symbolikk, hvor diktene følger et narrativt forløp med et lite og overskuelig karaktergalleri. Fortid, nåtid og framtid tikker om hverandre i bakgrunnen av de ulike scenene og viser subjektets bevegelse fra barndom til tidlig voksenliv. Men enhver enkel framstilling av livets lineære progresjon raseres ettersom Telnes viser hvordan traumer nådeløst transcenderer tidas skillelinjer.

Subjektet, Anna, tar oss først med til åstedet for barndommen, «til huset ved havet», til «dit saltet i såra mine vart vunne ut» i en slags prologserie som indikerer fortidas truende tilstedeværelse i nået. Her etableres også flere av de sentrale motivene i samlinga: havet, saltvann, treverk og bjørk. Titteldiktet viser ei mor som med dråpetelleren «plasserer små, salte perler langs kinnbeina» til barna sine om natta – et gåtefullt bilde som konnoterer tårer, men også noe mer ubegripelig, eller unevnelig, i moras sviktende omsorgsrolle, en svikt som gjøres gradvis tydeligere utover i samlinga.

I kontrast framstilles en kjærlig og til dels skjør farsfigur underlagt moras makt og manipulasjon, og dermed utfordres den kjønna forfordelinga av foreldreroller man så lett tyr til, både i litteratur og praksis. Som motsats til moras invadering, ber Anna sjøl faren legge hånda si på henne og kjenne bjørka som vokser i brystet hennes. Bjørkas først spinkle, så hardføre vekst er et bilde som griper meg – jeg syns jeg ser den nesten sjøllysende barken som trenger seg opp i grantrærnes mørke som et håp i denne tunge oppvekstskildringa.

Men «ingen får sjå treet sine fyrste skot», for hemmelighold og fortielse omkranser overgrepene i familien – en stillhet som virker kvelende for ethvert håp om frigjørelse fra fortida. Mangelen på inngripen i Annas og familiens lukka verden gjøres mer eksplisitt i bokas fjerde del med en «frøken» som ikke ser forbi overflaten på skolen, og ei helsesøster som blir stående i døråpninga «i mange år», mens «inne skiftar årstidene hastig» i ei oppvekst der barnet tvinges til å modnes i ei forhasta takt. Disse representantene for både det offentlige og nærmiljøet framstår som blinde tilskuere utenfra, og slik blir familiens betente innside stadig mer insulær og forsegla.
Hvordan skal så Anna komme seg ut, komme seg videre? I bokas andre del møter vi et «du» i møte med Annas «jeg», en gutt ved navn Jakob, og kjærlighetsrelasjonen dem imellom synes å muliggjøre de første stegene i Annas bearbeiding av fortida. Faren har gitt henne «ein mortar i grå granitt» for å «knuse minner med», og «du», Jakob, rydder plass på kjøkkenet for å «setje mortaren fram i ljoset». Sammen fletter Anna og Jakob «ei korg» av nervetrådene sine «og kallar ho framtid».

De vonde minnene som skal knuses framstår som en rekke polaroidbilder, «fastfrosne foto» – det er slik hun må huske dem, «for som scenar i ein film vert dei levande». Og slik vises de også for leseren: urovekkende tause og hverdagslige stilleben. Men i disse polaroidbildene ser vi en far som sitter lengst unna vinduet for at ingen skal «sjå at far min er bunden, sjå at mor mi er vakta hans». I bokas tredje del utvides også familieovergrepet i scener som viser «ein stor bror på kanten av ei brei hotellseng», en bror som «knekk bjørkekvistane rett av» og «fyrar opp inntil stammen», en bror som «legg hendene sine rundt brysta mine». Også dette overgrepet forties og spres med vinden, «legg seg på fjerne fjell».

Aske er et annet bilde som går igjen, og jeg syns – uten å røpe mer av handlinga – det er rørende å lese om hvordan en sorg som kremeres, og minner som knuses, gir fortidas sandliknende fragmenter et allestedsnærvær i verden. Annas sorg og sinne legger seg som støv på alle flatene i livet hennes, skyller innover henne som evige bølger mot moloen hun betrakter verden fra. Fortidas aske smyger seg nemlig også inn i forholdet til Anna og Jakob, og framtidskorga deres. Fra barndommen av har «kjærleik» for Anna vært «strålen som streifar panna mi», noe uforutsigbart og forgjengelig. Et presserende spørsmål for henne blir hvor mye av familiens evne til vold og forgripelse hun har i seg, i sjølve arvestoffet, for «kva fyller du og eg korga vår med – om ikkje ungar?» Innimellom de søte og vare beskrivelsene av kjærlighet, skildres ei frykt for nærhet og berøring som blir mer og mer sår ettersom håpet om at Anna skal kunne omfavne si ega framtid begynner å falme.

Diktenes tematikk er altså dypt alvorlig, og dybden blir mer bunnlaus for hver lesning. Samtidig benytter Telnes seg av en sparsommelig metaforikk og åpne, luftige verselinjer som inviterer leseren inn i det helt nære og tabubelagte. Alle leseropplevelser begynner derimot med et omslag og en tittel, og sjøl om «Om nettene brukar mor dråpeteljar» er ei vakker formulering, lurer jeg på hvorfor dette har blitt valgt som tittel. Plassen som vies «mor» er delvis misvisende når far har en vel så viktig rolle i teksten, og det kryptiske i «dråpeteljar» kan være en snublestein. Lyrikkens potensial til å formidle det interne er også det som muliggjør sjangerens nærhet til leseren, og når dikt ikke fungerer, er det gjerne når man som sjølsentrert leser opplever at de sier, for å sitere Morrissey: «nothing to me about my life». I ei diktsamling med et såpass konkret forankra narrativ er det virkelig imponerende at Telnes likevel skaper et rom for leseren, og en åpnere tittel hadde gjort terskelen lavere til å tre inn. Men kanskje er denne effekten illustrerende for innholdet – for slik fungerer jo ofte minner, med smale innganger som er vanskelig å forklare for andre, og vanskelig å utvide nok til å lausrive seg fra. Håpet i og med denne diktsamlinga er at Svanhild Amdal Telnes minner oss på hvordan litteraturen kan belyse sjøl de mørkeste avlukkene i livet.

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet “Jubilanter og debutanter”. Sigrid Elise Strømmen er utdanna litteraturviter og jobber som oversetter.

 

Lesninger, Ugressfestivalen 2018:

Astrid Sundset Moe: Om liv og lære – Ein smakebit frå forfatterskapet til Tove Ditlevsen

Bjørnar Aaseng: Om André Bjerke

Even Teistung: Barndommens råskap – Om Gummi-Tarzan

Fredrik Guneriussen: Kunsten å skyte ei rugde – Om Hans Børli

Ingri Løkholm Ramberg: På opptråkkede stier – Om Aasmund Olavsson Vinje

Johannes Tessem Jystad: Lei av å bare være meg – Ei lesning av Vi bare kjører, så ser vi 

Sigrid Elise Strømmen: Sårenes salt – Ei lesning av Om nettene brukar mor dråpeteljar 

Siri Aurland Bredesen: Solens sønn – Ei lesning av jonathan og sailor j.

Fra bokhylla til Litterært Kollektiv

Som en oppvarming til årets Ugressfestival og arrangementet “Hva er greia med gutta?”,

leste Litterært Kollektiv sine barndomsfavoritter på ny i sommer:

Fra bokhylla til Andrine: Harry Potter

Fra bokhylla til Hanna: Marikken

Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe

Fra bokhylla til Mathias: Ringenes herre

Fra bokhylla til Siri: Marit Tusvik

Fra bokhylla til Åshild: Torun Lian