Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe

En barnlig voksen – et voksent barn

Hvordan man så verden som barn er rart å tenke på. Man var fryktløs og fryktsom på samme tid. Alt var enten veldig komplisert, eller veldig enkelt -men det meste hadde en forklaring man kunne slå seg til ro med.

Som barn kjente jeg meg ikke som et barn. Ikke at jeg kjente meg veldig voksen heller, men jeg deltok ikke med veldig stor iver i aktivitetene mine jevnaldrende gjerne drev med. Hverken oppkutting av meitemark på regntunge dager eller spising av gress i smug bak røde lekestuer; det appellerte liksom ikke så voldsomt til meg. Jeg ville være sammen med de voksne – snakke med dem. De kunne fortelle meg om sine erfaringer og sin hverdag, lese historier og formidle med innlevelse. Jeg ville lytte til voksne og være en del av deres verden. Voksne representerte noe trygt og fint. Det var lettere å vite hvor man hadde dem.

Minner som står veldig klare for meg, er lesestunder med trygge voksenpersoner. Det var spesielt Astrid Lindgren sine barnebøker som tidlig gledet meg, lenge før jeg selv begynte å lese. Gjennom Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe fant jeg for fullt en skikkelse jeg både kunne identifisere meg med, men og strekke meg etter. Pippi var fryktløs -hun representerte noe mystisk og ekstraordinært. Pippi måtte leve som voksen, enda hun var et barn. Hun var trubadur og vertinne på samme tid. Skuespiller og husmor. Hun bedrev ablegøyer fra en annen verden, og ikke minst var hun overmåte sterk. Ville ikke Gubben, hesten hennes, flytte seg, løftet hun ham opp og bar han bort! Jeg var så fascinert over denne styrken og drømte om å kunne løfte opp folk jeg ville sette på plass.

Pippi tok vare på menneskene og dyrene rundt seg. Hun tok til dels også vare på huset sitt, på den måten en liten jente er i stand til å ta vare på et hus. Jeg husker at jeg også ville vaske gulvet med koster under beina og danse rundt i såpe. Det har jeg fortsatt lyst til, den dag i dag, og til dels dristet jeg meg til å gjøre det ved min siste hybel-utvasking. Man har ikke mer moro enn man lager selv, og det er Pippi en formidler av. Samtidig som hun representerer et voksent barn, er hun en barnlig voksen og minner oss på at vi ikke skal ta oss selv så høytidelig hele tiden.

Sett i ettertid var jeg nok mest som Annika, jeg satte pris på det trygge og utfordret sjelden meg selv til å tøye reglene. Stillferdig og litt usikker, sånn var det i de tider. Men Pippi var også der, som den virkelige heltinna. Jeg ville være like tøff som henne, jeg ville være den gjøgleren hun var, om det var omreisende sangerinne med perlekjede eller gammel mann med stokk. 

Pippi Langstrømpe har gått i arv, fra generasjon til generasjon. Boka jeg nesten har revet i fillebiter har tilhørt min mor, den er fra 1968, men er allerede gitt ut i ti opplag. Pippis univers er folkekjært, på samme tid som hun er en god rollemodell for unge jenter og gutter. Det vil helst gå godt i livet, hvis man er rettferdig mot seg selv, står opp for det man mener, kler seg i det man vil -og legger til en liten dose barnlig glede.

 

I sommer leser Litterært Kollektiv sine barndomshelter på nytt, som en oppvarming til årets Ugressfestival 17.-20.oktober. Ny tekst publiseres hver fredag.

 

One Comment

  1. Pingback: UGRESS: “Hva er greia med gutta?” – Litterært Kollektiv

Comments are closed.