Fra bokhylla til Hanna: Marikken

Bøker har alltid vært en viktig del av min tilværelse, også før jeg selv kunne lese. I denne sagnomsuste tiden, da kråketærene mamma skriblet ned på lapper ved siden av telefonen i gangen fortsatt var form uten innhold, delte jeg soverom med min storesøster Agnes, og fra køyesenga har vi ved hjelp av våre foreldres høytlesning slukt utallige historier, eventyr og sanger. Etter hvert flyttet Agnes ut på et eget rom – og jeg erobret overkøya og leseferdighetene. Begge disse erobringene kan i stor grad tilskrives min storesøster– og når vi skal skrive om en barndomshelt fra bokhylla blir det en todelt mimring – om søsterskapet beskrevet i Astrid Lindgrens Marikken, og om hvordan min søster gjorde denne, og alle andre bøker i bokhylla, tilgjengelige.

Astrid Lindgrens univers er fylt opp av nære relasjoner, søsken og venner, mild sommerbris og gnistrende vinterkulde – og en fantastisk hverdag. I Marikken er det ingen drager eller riddere, som i Brødrene løvehjerte og Mio min Mio, men det er forsøk på å fly med paraply fra vedskjultaket, skøyting bortover elva i den første vinterfrosten, erter i nesa, skolestart og hjernerystelser – hendelser som er gjenkjennbare som barndom. Og: Det er en storesøster med brunt hår, en lillesøster med lyst, en aldersforskjell på to år og et ønske fra lille Lisabet om å ha det «akkurat som Marikken» – noe jeg tror kan identifiseres som et riktig så vanlig lillesøstersyndrom.

Utover den rent fysiske likheten ved hårfargen og aldersforskjellen ligner nok ikke Lisabet og Marikkens gemytt på det som var meg og Agnes til del – det var sjeldent man kunne se henne hoppende fra taket på boden eller skriblende skjegg på bilder i skolebøkene, men hun var minst like mye storesøster som Marikken var, og gikk foran inn i det meste, også lesingen. Slik ble det Agnes og hennes venninne som skulle føre meg og venninnes lillesøster inn i alfabetet og tallene ved hjelp av skolen de satte i gang i vår litt skakke bod.

Her fikk vi våre første hjemmelekser, og som jeg husker det er det første jeg leste på egenhånd en slik lekse, en tekst som omhandlet et fyrtårn, hav og vind. Her lærte jeg også å si «I have a big sister, her name is Agnes and she is very kind». Og det var, og er, hun også. Men iblant kom det Marikken-aktige som følger storesøsterrollen fram: En dag klarte «lærerinnene» å overbevise meg om at de gikk rundt og drakk kaffe – og at det var aldeles nydelig. Jeg ville ikke være dårligere, og på tross av at jeg som barn ikke var særlig begeistret for noen drikk sterkere enn vann, helte jeg opp en kopp av mine foreldres kruttsterke kaffe – og satte den til de grader i vrangstrupen. Det viste seg at det var iste min søster og hennes venninne hadde hatt i kaffekoppene.

Slike anekdoter er likevel i et fåtall i min barndom, og når jeg kjenner slik glede over å lese Marikken på nytt er det ikke først og fremst alle påfunnene og rampestrekene jeg biter merke i, men den fellesfølelsen som finnes mellom de to søstrene, som i voksenverdenen har sitt eget univers med sine egne regler og sin egen samforståelse. Når Lisbet sier at det beste hun vet er «Stikkelsbærgelé… og gelé… og annen slags gelé» og alle ler, så er det Marikken som må forklare, da «[h]un er den eneste som skjønner hva Lisabet mener. –Stikkelsbærgelé, det er stikkelsbærgelé, og gelé, det er eplegelé og annen slags gelé det er all annen slags gelé». Lindgren skildrer tryggheten som finnes i å være to, en følelse jeg tror mange kan kjenne igjen fra en barndom hvor ihvertfall én annen i familien ser ting fra cirka samme øyehøyde. «Der ute mørkner vårhimmelen stadig mer. Mørkt er det også i alle barneværelsets kroker, men det er et snilt mørke, syns Marikken. Det er deres eget snille mørke, hennes og Lisabets, og det kjennes så godt».

 

I sommer leser Litterært Kollektiv sine barndomshelter på nytt, som en oppvarming til årets Ugressfestival 17.-20.oktober. Ny tekst publiseres hver fredag.