Når handling trumfer ord.
Ruth Lillegravens psykologiske thriller er mer skremmende med tanke på de samfunnsmessige mekanismene den skildrer enn mordene i seg selv – og det gjør den til fascinerende lesning.
Alt er mitt er den første krimmen jeg har lest på lenge, og er en bok der ikke er drapene i seg selv, men mekanikkene og tankegangen bak disse, gir mest av drivkraften. Vi følger Haavard og Clara, et lege-jurist-par med tvillinger, som bor på Oslos beste vestkant, hvor Haavard også er oppvokst. Clara er fra Vestlandet, men har flyttet inn til hovedstaden og jobbet seg opp i justisdepartementet. Vi møter dem på et tidspunkt hvor ekteskapet halter, og det er tydelig at de ikke slipper hverandre helt innpå, hverken i nåtid eller fortid, slik Lillegraven også skriver fram et plot hvor også vi som lesere hele tiden føres bak lyset.
Vi blir presentert for flere mord: En far mishandler sin sønn til døde og drepes selv i bønnerommet på legevakta der Haavard jobber. En yoga-instruktør myrdes senere akkurat der Haavard er på jobbkonferanse, og ballen har bare så vidt har begynt å rulle. Har det noe å si at de to første ofrene har innvandrerbakgrunn? Er det bare en tilfeldighet at Haavard er i nærheten av disse drapene? Hva har hans nærhet til mordene å si for Claras jobb i justisdepartementet? Kjenner den myrdede faren en av Haavards kollegaer fra tidligere?
Boka skifter fortellerperspektiv (og målform) mellom Haavard og Clara – og iblant får også andre karakterer være fortellere, slik at de forskjellige åstedene blir belyst fra flere synsvinkler, også fra ofrenes eget. Slik vender vi flere ganger tilbake til de samme scenene med stadig ny informasjon som endrer de faktaene vi trodde var etablert. På elegant vis lar Lillegraven oss se hvordan betydningen av handlinger kan endres, og andre sammenhenger etableres når vi se hva slags motivasjon som ligger bak handlingene.
I tillegg til å ha et spenningsdrevet plot hvor vi sakte, men sikkert, sirkler oss inn mot gjerningspersonen, rommer Lillegravens psykologiske thriller interessante skildringer av det menneskelige på bunnen av ugjerninger og tungrodde systemer. Hun viser hvordan oppveksten kan peke ut retningen for hele vårt voksne liv, og hvordan enkeltmenneskers tanke om ære og makt kan undergrave politiske system og nødvendige lovendringer.
I Lillegravens bok blir vi hele tiden stilt til veggs med spørsmålet om drap kan rettferdiggjøres ut fra gode intensjoner, og hva slags egenskaper som er nødvendige for å få gjennomslag i det politiske Norge av i dag. Det handler ikke om å få mest mulig gørr og bestialitet inn i mordene, men heller om å vise fram hvordan man via logikk kan komme fram til at vold er den beste løsning når man ikke får til endring i et overflatefokusert mediesamfunn. I disse Wara-dager er spørsmålet om handlinger kanskje taler sterkere enn ord for å sette fokus på et spørsmål du vil ha diskutert særlig aktuelt – og det, det er skikkelig skremmende.
Opp mot påskeferien introduserer vi i Litterært Kollektiv mulig påskelesning under vår vignett “Fra bokhylla til”!
Kanskje får du noe tips til hva som kan være med i påskesekken?
Fra bokhylla til Åshild: “Den hemmelige historien”
Fra bokhylla til Einar: En festkaramell av en krim
Fra bokhylla til Andrine: Å lese eller ikke lese krim?
Fra bokhylla til Hanna: “Alt er mitt”
Fra bokhylla til Siri: Krimmens Hemingway
Fra bokhylla til Andrea: “Tretten makabre fortellinger”