Tekst av Ingrid Lending
Det er duket for Kulturnatt i Lademoen kirke. Gulvet er opplyst av lyslenker og lyskuler som ligner på små lanterner. Vimpler pryder både scenen, rekkverket på balkongen og veggene. Til og med orgelet er pynta. Jeg omringes av ord idet jeg entrer kirka; bidrag fra Blaff:poesi henger på veggene og på stativ ved midtgangen. Gratisbokhylla står klar – det er bare å plukke med seg det man måtte finne.
I løpet av kvelden tas jeg med på mange reiser. Krista Indrehus tar meg med til barndommen sin. Spenningsmusikk sprer seg i kirka idet hun begynner å snakke om boka til Torill Thorstad Hauger. Hun forteller om den elleve år gamle Ravnejenta. Jenta som bærer spørsmålene om hvem hun er; hvorvidt hun er ond eller ikke; hvorfor foreldrene ikke vil ha henne; hvorfor hun må være alene. Jeg har aldri lest boka, men jeg får lyst å gjøre det nå, selv om det er en barnebok. Krista forteller om hvordan boka belyser skremmende og store temaer uten å vike; temaer som kanskje kan være litt tabu. Den forteller om store følelser barn kan kjenne seg igjen i, og disse følelsene ufarliggjøres gjerne litt når de kan bli utforsket i et historisk miljø.
Kari Anne Bye tar oss med til barndommen sin også, og jeg får møte Maj Samzelius. Kari Anne forteller om fellesskapsfølelsen som kommer av å sitte sammen og bli lest høyt for, og med ett føler jeg nesten at jeg også er der; spiser matpakken min sammen med henne og de andre i klassen, mens de hører om helter og monstre på himmelhvelvingen. Det er noe spesielt når det nære og det fjerne knyttes sammen. Det er Kari Anne som sier det. Jeg liker tankene hun deler om at hun kan sitte på Tiller og se på stjernene, og se opp på samme himmel som de gamle grekerne så på. Med ett føles plutselig ikke verden så altfor stor. Vi lever alle under samme himmel. Jeg er koblet sammen til mange mennesker og mange tider.
Jeg møter også Åge Aleksandersen når vi drar tilbake til Trond Wigers barndom på 80-tallet. Vi får vite at han var en stor helt for Trond. Artisten lot Trond få kjenne på det som skjedde rundt i verden på en helt annen måte enn han gjorde da han så det på nyhetene, eller da foreldrene hans diskuterte det seg imellom. Det var noe med musikken til Åge Aleksandersen som nådde inn til Trond på en annen måte. Det får meg til å tenke på kraften som ligger i ord; i musikk; i kunst. Hvilken verden det egentlig er; hvor mye som finnes i den.
Innimellom møtes de ulike elementene, og det som allerede er, blir til noe nytt. Det er noe spesielt som skjer i rommet når Øystein Megård spiller sin musikk; musikkstykket han har laget ut fra sin tolkning av to Blaff:dikt. Blaff:dikt er dikt som blir skrevet på 48 timer, ut fra et tema som gis fra Litterært Kollektiv. Øystein Megård har også hatt 48 timer på å lage sitt musikkstykke, som er hans tolkning av diktet. Jeg vet ikke om det er jeg som dras inn i musikken, eller om musikken finner veien til meg, men den fører med seg en egen stemning. Kirkerommet bærer lyden bra. Den sprer seg i lokalet, og jeg skulle ønske den kunne nå ut til de som er ute i Trondheim by denne kvelden, slik at de også kan finne veien inn hit. Hit hvor musikk møter tekst i en flott symbiose; hit hvor rommet, uavhengig av antall mennesker, er preget av en kunstnerisk skaperkraft.
Det skjer igjen når Magnus Leite spiller sitt stykke på orgel. Han har også satt musikk til Blaff:dikt. Noen skrur av lyset i lokalet, og det blir heltmørkt. Vi blir så smått lyst opp av lyslenkene langs gulvet. Stykket som spilles er basert på et dikt om bjørner, og når jeg hører det er jeg ikke lenger i Lademoen kirke. Jeg drar til et annet sted, og det er som om det er mye som blir fortalt til meg selv om ingenting blir sagt.
Det er noe fint i å få ta del i det som bor på innsiden hos mennesker. Derfor er det spennende når vi får høre at Erlend Skjetne skal bruke sitt Anti-Vesaasforedrag på å tenke høyt sammen med oss. Erlend ble nominert til Vesaas prisen, hvor vinneren får mulighet til å holde et foredrag om akkurat hva de vil. Ettersom Erlend ikke vant, ville Litterært Kollektiv gi ham mulighet til å holde et Vesaas-foredrag likevel, her på Ugressfestivalen. Han er den eneste som får en halvtime til å prate, og han får prate om akkurat det han vil. Han forsikrer oss om at navnet på foredraget er misvisende, for han er en stor beundrer av Vesaas.
Han deler tanker om lyrikk. Hva er det i dag? Han nevner hvordan vi stadig omgir oss av lyrikk, gjennom for eksempel popmusikken, uten at vi kanskje tenker over at det faktisk er lyrikk. Erlend refererer til seg selv som både leser og forfatter, og den ene minner den andre om hva som er viktig når han skriver. Forfatteren må tenke på leseren når de skriver, og må bryte ned barrierer som står mellom dem. Jeg prøver å ta inn alt han sier, både for leseren i meg og skribenten i meg. For tiden leser jeg Skare, skrevet av nettopp Erlend Skjetne, og det er spennende å sitte der som en leser å høre tanker fra en forfatter. Jeg har en skribent i meg, og den trer også frem. Jeg bærer drømmer om å en gang selv ha egne tekster utgitt i bokformat; om å kunne være både leser og forfatter. Hvordan kan jeg da ikke ta innover meg ordene fra de som går foran?
To venner av meg kommer litt utover kvelden. Det er første gang de er på et «sånn type arrangement», som de omtaler det. Jeg er nysgjerrig på hva de tenker der de sitter sammen med meg. En av dem hvisker til meg at han følte de kom inn i en film. Det var noe med stemningen. De blir værende resten av kvelden; de har sett på programmet, og vil gjerne få med seg det som skal skje den neste halvannen timen.
På vei hjem sier de at det er gøy å gå på nye typer arrangementer. De kommenterer rappingen til Trond Wiger, sier de synes det var kult. «Jeg er glad du inviterte oss», sier de, og jeg kjenner at det er fint å ha fått kunne dele kvelden med noen, og kanskje spesielt med noen som opplevelsen var litt ny for. Og jeg tenker på at det jo er nettopp sånn kunsten, musikken, litteraturen fungerer: den lar oss utvide horisonten vår. Kanskje finner vi noe nytt. Kanskje finner vi oss selv.