Isolasjon, ensomhet, psykiatri og god stemning

Lørdagskvelden ble en tankevekkende, sosial og underholdende aften for de rundt 30 personene som befant seg i Ugressfestivalens lokaler midt i Trondheim sentrum.

Blant fargerike ballonger, plakater og opphengte bokbretting-dekorasjoner (som det forresten anbefales å Google dersom du har en god del støvete bøker, mye tid og pyntebehov hjemme) kunne man kjøpe seg både bøker og øl da det var klart for arrangementet «Litteratur + isolasjon».

 

Skrevet av Sara Gilsdottir
Foto av Sofie Jordheim

 

Virkelighetslitteratur og psykiatri

Første person til å entre scenen var litteraturviter og høgskolelektor ved Høgskulen i Volda, Ingri Løkholm Ramberg, som fortalte et spent publikum om Amalie Skram og Knut Hamsuns uhyggelige liv som pasienter på psykiatrisk sykehus og litteraturen disse oppholdene resulterte i. Det potensielt dystre temaet ble imidlertid kontrastert av Rambergs muntre og livlige væremåte, og latteren satt løst da hun fortalte at «Knut Hamsun ble da overført til Landvik. Eller landssvik som jeg ofte sier når jeg sier feil».

Videre ble Amalie Skrams verk Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen utdypet. Begge omhandler hovedkarakteren Else Kants tid på psykiatrisk sykehus og inneholdt en sterk kritikk rettet fra Else mot sin overlege og institusjonen. Samtidens publikum dro paralleller til Skram sitt eget liv, blant annet fordi også hun hadde vært innlagt på en psykiatrisk institusjon. Bøkene skapte enorm debatt og kritikken som ble rettet endte i den virkelige verden med at overlegen Amalie Skram hadde hatt kontakt med da hun var innlagt, måtte avtre fra sin stilling.

Også Knut Hamsun har skrevet en selvbiografisk berettelse om sin tid på institusjon. Han ble aldri erklært sinnssyk, men fikk diagnosen «varige svekkede sjelsevner». Paa gjengrodde stier er en fortelling om barndomsminner, oppvekst, et forsvar for sine nazistiske holdninger under krigen og en selvbiografisk fremstilling av innleggelsen på psykiatrisk institusjon. Ramberg forklarte at Hamsun var isolert på forskjellige måter: hans dårlige hørsel som førte til at kommunikasjon ble vanskelig, hans posisjon som kjent landssviker og hans innleggelse er tre ulike former som rommer både en fysisk og psykisk isolasjon. Hamsun la også til grunn isolasjon som en faktor for sine nazi-sympatier.  

Både Hamsun og Skram sine romaner ble ansett for å være sannere enn andre bøker, fordi det var åpenbart at karakterene hadde sin rot i forfatternes liv. Karakterenes forhistorier blir ikke introdusert i noen av bøkene, og mange tenkte seg at forfatternes tidligere liv fungerte som karakterenes forhistorie. Både legenes autoritet og grensen mellom frisk og syk blir undersøkt hos både Skram og Hamsun. Ramberg forklarte at bøkene ble tatt imot med ros, kritikk og debatt. Interessen for bøkene kom som et resultat av at de begge var revolusjonerende – dette var virkelighetslitteratur lenge før dagens aktuelle debatt, de var selvbiografiske og de tok opp psykiske lidelser.

Etter en velfortjent applaus ble det åpnet for spørsmål og kommentarer fra det som viste seg å være et kunnskapsrikt og engasjert publikum. I den første kommentaren ble det opplyst om at legene som ble beskrevet i romanene selv gikk ut med brev i avisene hvor de responderte til kritikken, noe samtidens publikum ikke lot seg begeistre av. Ramberg svarte med å fundere på om den avgjørende faktoren for publikums manglende støtte til legene er at litterær kvalitet trigger sympati. Derfra var veien kort til den dagsaktuelle feiden mellom Vigdis og Helga Hjorth, hvor Rambergs oppfatning var at det er et stort skille mellom å utlevere en maktperson og å utlevere et familiemedlem – å sparke oppover trigger mer sympati, og det var nettopp det både Hamsun og Skram gjorde. Med det takket Ingri Løkholm Ramberg for seg, og det var klart for ti minutters pause.

 

Poesi som isolasjon og samvær

I motsetning til de andre som stod på scenen denne kvelden, har ikke Stein Arnold Hevrøy litteraturvitenskapelig bakgrunn, men en mastergrad i filosofi og jobb som dokumentasjonsansvarlig på Olav H. Hauge-senteret. Flere i publikum syntes det var friskt og positivt å ha en innleder med annen akademisk bakgrunn til å belyse litteraturen fra et nytt perspektiv, og var godt fornøyd med innlegget.

Hevrøy kunne fortelle oss at lyriker, oversetter og folkekjær gartner Olav H. Hauge ble innlagt på Valen sinnssykehus flere ganger, blant annet på isolat, fordi han ble oppfattet som farlig for seg selv og andre. Han skrev svært mye, og etter hans død sitter man igjen med blant annet hele 4000 sider dagboksnotater. Olav H. Hauge skrev også dikt i store kvanta, og der noen av dem tematiserer isolasjon og mørke tanker er andre mer lystige.

Hva er isolasjon?, spurte Hevrøy og pekte på husisolasjonen som vi er «så glade i her i Norden». Den etymologiske bakgrunnen for ordet kommer blant annet fra isola, som betyr øy eller holme, derav det engelske ordet isle. Isolasjon er noe som er avstengt fra kontakt. Men, sa Hevrøy, også godt isolerte hus har åpninger – som vinduer eller dører. Et bilde som også er treffende for Olav H. Hauge sine dikt. Litteraturforsker Atle Kittang har skrevet at funksjonen til Hauges dikt var å skape en slags mur som kunne isolere det lyriske jeg-et fra en farlig virkelighet. Et eksempel på dette finner en i diktet «Lauvhyttor og snøhus», som ble opplest av Hevrøy og er gjengitt i et utdrag her:

Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord, røysa saman
på slump.
Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.

 

I dette tilfellet er det ordene som verner mot den ubehagelige verden på utsiden av «huset», og Hevrøy forklarte at det av og til i Hauges verk kan virke til at diktets rom er det eneste stedet det går an for Hauge å tenke.

Da filmskaperen Vigdis Nilsen lagde en dokumentar om Olav H. Hauge, intervjuet hun Jens Haukaas som kom med følgende konklusjon angående Hauges isolasjon og ensomhet: «Grunnen til at folk er ensomme er at de er sosiale òg. Og Hauge var kolossalt sosial». Olav H. Hauge var svært glad i å lese ‒ da han var 15 år hadde han lest over 600 bøker (hvilket han mente var altfor få). Det han leste hadde ikke bare en stor betydning for livet hans, men han tok også i bruk verdenslitteraturen i sin egen skrivekunst. For denne mannen som var så glad i bøker, fungerte poesien som både isolasjon fra andre mennesker og en skummel verden, men også som et samvær – poesien han leste og forfatterne han var glad i ble hans venner.

 

Mislykket naturromantikk

Etter en kveld fylt med norske kanonforfattere med psykiske lidelser, var det duket for et innlegg om en ny, fremadstormende forfatter som debuterte i 2012. Silje Warberg, førsteamanuensis ved NTNU, entret scenen for å snakke om Ida Hegazi Høyer. Warberg begynte sitt innlegg med å reflektere rundt mange forfatteres ønske om isolasjon under skriveprosessen og klisjeen om forfatteren som reiser til skogen for å leve isolert og skrive, en reise som gjerne er drevet av et ønske om at boken skal bli gitt ut (og følgelig at verket skal leve så lite isolert som mulig etter publikasjon). Variasjoner av dette tar Ida Hegazi Høyer for seg i bøkene Under verden og Fortellinger om Øde.

Under verden, Hegazis debutroman som ble utgitt i 2012, handler om en forfatter med sterk forakt for alle mennesker som oppsøker en hytte i skogen for å leve isolert og skrive. Den troskyldige drømmen om et fredelig forfatterliv i pakt med naturen forblir ønsketenkning for hovedpersonen når all naturromantikk snus til sin motsats – ekornet hun prøver å mate med nøtter blir overvektig, hun mister fingeren til en gjedde og må ta jobb på den lokale Cubusen. På dette tidspunktet i Warbergs innlegg merket jeg meg hvisking blant publikummere av typen «denne boken må jeg lese!», og jeg tenkte for meg selv at det måtte jeg også.

Tre år senere ga Høyer ut en ny bok om isolasjonsdrømmen, og igjen viser det seg at utopien hovedkarakteren har forestilt seg ikke står helt til forventningene når isolasjonen er et faktum. Fortellingen om Øde handler om en tannlege som ønsker å oppsøke ensomheten på en øde øy. Han bytter navn, drar ut alle sine tenner for å leve som vegetarianer og offentligjør at han skal reise til en øy med et ønske om å bli kjent som «han som forsvant». Når han ankommer øya blir det imidlertid ikke som planlagt – han blir sittende i en grotte han ikke klarer å komme seg ut av, blir nødt til å kansellere veggis-planen og ender i sin ensomhet opp med å skrive brev. Brevene legger han i en selvlaget postkasse på stranden, og en dag kommer det overraskende nok en båt og henter dem. Brevene, som består av løgner om hvor vakkert og givende livet hans på øya er, gir ham økt kjendisstatus i sitt hjemland. Etter en stund ankommer et tysk par øya for å kunne leve slik tannlegen gjør, og når en baronesse med et harem ankommer øya noe senere blir det isolerte livet lite trivelig for alle involverte.

Felles for de to bøkene, forklarte Warberg, er at de begge tematiserer forholdet mellom natur og samfunn, og en reise fra en normal hverdag til isolasjonen skyver grensene til det punktet hvor det er vanskelig å skulle flytte tilbake – og det ender i kollaps. Det er umulig å ikke gå under når du utfordrer grunnprinsippet ved å være menneske, argumenterte Warberg ‒ isolasjonsprosjektet har en iboende umulighet, og den egentlige isolasjonen ankommer når alle tilholdssteder er umuliggjort.

Etter en kraftig applaus er det flere som svarer «ja» enn de hviskende personene og jeg, når spørsmålet «fikk noen lyst til å lese Hegazi Høyer nå?» blir stilt fra scenen.

 

 

One Comment

  1. Pingback: Vi søker frivillige til festivalredaksjon – Litterært Kollektiv

Comments are closed.