Fra den nordiske bokhylla til Andrine: “Det er lenge til skumring”
“-Vil du ikkje leika med dei andre ungane, nieiddázan? Ho set seg ved elvebredda og held hendene under. Vatnet roterer i klåre sirklar over fingrane, målar dei i den gråbrune fargen av lik” (Rajah, 2018: 14)
Rett før jul utarbeidet en gruppe unge franske forfattere et manifest hvor de etterlyste en «monstrøs» litteratur. Forfatterne mente at det var på tide at litteraturen reflekterte over de destruktive tendensene i vår tid: klimakrise, økonomisk krise, internettets avmakt, fremveksten av totalitære regimer. De siste ti årene har vi sett en kraftig fremvekst av pessimistiske fremtidsromanen og filmer, og en av våre fremste forskere innenfor utopi- og dystopigenren, Gregory Clayes, hevder at vi i dag er langt mer påvirket av den dystopiske idé enn noen tidligere epoke. Kan dette komme av at dystopien er den genren som best kan aktualisere problematiske tendenser i vår tid og vekke engasjement hos leseren?
For å undersøke dette videre dytta jeg nesa inn i en av de dystopiske romanene på leselista mi: Det er lenge til skumring (2018). Dette er en samisk dystopi skrevet av debutanten Tharaniga Rajah. Her kastes leseren inn i en alternativ virkelighet hvor samene, etter å ha blitt utsatt for en samisk holocaust av Norge, har opprettet en FN-godkjent stat i Finnmark. Den unge samiske moren Raisa er bokens hovedperson og forteller. Raisa og datteren Násti har overlevd utrenskningsleiren og boken skildrer Raisas bestrebelser på å skape et godt liv for Násti. Det tar ikke lang tid før den samiske staten Davvinásti havner i krig med de omkringliggende landene, og krig og terror blir hverdag for Raisa og datteren.
Tharaniga Rajah har skapt et univers som krever mye av leseren, og samiske ord og uttrykk må fortløpende slås opp i ordlisten helt bakerst i boken. Handlingen er kronologisk, men fortalt i en fragmentert stil. Selv om det tok litt tid før jeg kom på gli med fortellingen, opplevde jeg det hele som en kraftfull leseopplevelse.Raisa må etter hvert tjene landet som soldat, og leseren bringes dermed tett på krigens brutaliteter. Når det kommer til selve skildring av krigshandlingene er språket ganske dempet og hovedpersonen virker nærmest upåvirket. Raisas passivitet skaper en mekanisk og uhyggelig understemning, og formen står så å si i motstrøm til de ekstremitetene som skildres. På denne måten underbygges krigsofferet Raisas indre mentalitet: Overgrepene som Raisa har blitt utsatt for har gjort henne mindre menneske og mer maskin. Det oppstår innslagsvis brudd med den mekaniske stilen, hvor språket får et mer inderlig trekk: dette fremkommer spesielt i passasjer som skildrer Raisas kjærlighet til Násti og utfordringene som kommer med morsrollen.
I «Det er lenge til skumring» legges rasisme, krig, terror og menneskeutryddelse til en alternativ norsk fremtid. Rajah har på denne måten flyttet verdens grusomheter tett innpå det nordiske hudlaget og utfordrer tanken om at slike grusomheter ikke kan oppstå her hos oss. Det er nettopp her vi ser dystopiens styrke: den avslører det katastrofale i nået, snarere enn å avkrefte det for å være illegitime sannheter. Som i de fleste dystopier legges håpet utenfor romanuniverset i Det er lenge til skumring, nemlig hos mottakeren av boken som skal lese dette til skrekk og advarsel og forhåpentligvis engasjeres til å handle annerledes.
I år blir Foreningen Norden 100 år, og vi i Litterært Kollektiv feirer med å publisere våre nordiske favoritter som anbefalt sommerlesing under vignetten “Fra den nordiske bokhylla til