Fra karantenen til Andrine: “Marie Antoinette” av Sofia Coppola

Treat yourself! 

Foto: Wikipedia

Det kan ha vært den nye hverdagen og et innskrenket liv bak husets fire vegger som ubevisst dro meg tilbake til Sofia Coppolas filmatisering av den beryktede franske dronningen Marie Antoinette fra 2007. Dette var en film jeg lot snurre gjentatte ganger i min gyldne ungdomstid.

Et godt akkompagnert soundtrack, frydefull estetikk og en appellerende hengivelse til en døsig og drømmeaktig tilstand traff rett i mitt unge hjerte. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen flere år senere er kanskje litt mer tungrodd. Mindre estetisk ekstase og mer etisk ettertanke kanskje? For denne gangen dvelte blikket i større grad ved brudens unge alder snarere enn ved den storslåtte kjolen hun hadde på. 

Marie Antoinette ble som kjent henrettet i giljotinen i 1793. Filmen omkranser hennes liv fra hun som 14-årig østeriksk prinsesse giftes bort til Ludvig XVI av Frankrike og tett opp til den franske revolusjonen. Sofia Coppola krysser pomp og prakt med moderne elementer: Filmen er laget i de autentiske omgivelsene i Versailles, men blant historisk stilriktige kulisser er det plantet illusjonsbrytende elementer, som for eksempel et par Converse blant dronningens pastellnyanserte skosamling. Dette reflekteres videre i tematikken som postulerer problemstillinger av både universell så vel som av historisk karakter.  

Det moderne kostymedramaet fortoner seg fortsatt som en fargerik fest for øyet. Omfanget av overdådig luksus er nesten ikke til å fatte. Øyet rekker ikke å ta inn alle detaljene og de sinnsyke partyrekvisittene som rammes inn på skjermen. Gjennom Coppolas linse skapes konturene av et kongepar som oste av luksus. Når jeg nå vender tilbake til Marie Antoinette får jeg i større grad følelsen av at filmens forgapning i kulisser, kostymer og atmosfære kompenserer eller dekker over for en råtnende grunnmur. 

I filmen fremstilles livet på Versailles nærmest som et historisk vakuum. Vi tas med på en livsreise bestående av bryllup, hoffliv, barnefødsler, selskap, fester, seremonier og begravelser. Samtalene sirkulerer rundt det nære og private og vi blir i liten grad introdusert for livet og revolusjonen som ulmer utenfor slottets porter. Marie Antoinettes tilværelse fremstilles som et karanteneliv, og dronningen selv virker skjermet og uviten om hva som foregår i hennes eget kongerike. Det kan i stor grad diskuteres hvorvidt filmen fremstiller Marie Antoinettes uvitenhet som en konsekvens av innskrenket frihet eller om det skyldes en last ved hennes karakter ⎼ som historiske fremstillinger ofte heller mot. 

Marie Antoinette ble født og levde i et system hvor kvinner ikke hadde noen stemme i det politiske liv. Utover å produsere en arving for kongeriket Frankrike har ikke Marie Antoinette så mange oppgaver eller utfordringer i livet. Filmen består i stor grad av hvordan Marie Antoinette kreativt, overdådig og med et hint av desperasjon fargelegger sin egen hverdag med shopping, innredning, selskap, fest og kortreiste utflukter. Her handles sko og kjoler på løpende bånd, og dronningen og hennes hoffgjester velter seg i makroner, boblevann og gambling. 

Med tiden utvikler Marie Antoinette seg til en kjedsomhetens mester, og filmen byr på flere tablåinspirerte scener hvor Marie Antoinette ser vekselvis tomt eller tankefullt ut i horisonten i påkostede omgivelser. Effekten er dual: Det er noe ved disse døsige og drømmende øyeblikkene som appellerer og fengsler, samtidig er det rett kvalmende om man sidestiller den hedonistisk, dekadente livsførselen på slottet med fordervelsen blant folket som levde utenfor slottets murer. Det er i dette spenningsfeltet filmens tiltrekningskraft og magi oppstår. Coppola kommuniserer på flere plan: Ikke bare lykkes det Coppola å kritisere et priviligert monarki født med gullskje i munn. Hun tvinger samtidig seeren til å ta et oppgjør med sin indre konsument. For når sannheten skal frem har jeg nok mer til felles med Marie Antoinette enn med bøndene som roper etter brød.

Marie Antoinette drives av en slags opprørstrang og et jag etter å fylle tomrommet, men ender opp med kortvarige, dog effektfulle, erobringer av konditorvarer. Bruk og kast mentaliteten er en sosial struktur som vi kjenner så alt for godt i dag. Til tross for at bevisstheten og skammen rundt eget konsumbehov har økt offentlig og privat, klikker vi hjem pastellfargede makroner og joggedresser i fleng. Og kanskje agiteres dette konsumbehovet ekstra i disse unntakstider, hvor vår kontakt med omverden i stor grad har vært begrenset til en skjerm som eksplisitt eller implisitt inneholder reklame for et eller annet “eksklusivt” produkt som bærer lovnad om å maksimalisere din karanteneopplevelse. Og før du vet ordet av det så ligger du der på sofaen iført den pastellfargede joggedressen din og føler på en kortvarig tilfredsstillelse av å tilbakelegge noe nytt som du i utgangspunktet ikke trengte. Slik er det lett å henge seg med på karusellen uten å tenke på videre konsekvenser.  

Marie Antoinette, et offer for omstendighetene eller en dekadent konsument? Coppola gir oss et innblikk i monarkiets eksklusive og mørke karanteneliv, og oppfordrer parallelt seeren til å ta en runddans med egne verdiholdninger.

I beit etter karanteneaktiviteter eller tanker om livet? Litterært Kollektiv presenterer “Fra karantenent til..” og kommer med små innblikk, tips og tanker fra våre hjemmesittende dager. 

Les også:

Fra karantenen til Guro: «We’ll always have Paris – Trying and Failing to be French» av Emma Beddington

Fra karantenen til Hanna Malene: «The Library Book» av Susan Orlean