Fra karantenen til Guro: «We’ll always have Paris – Trying and Failing to be French» av Emma Beddington

På første side av den britiske skribenten Emma Beddingtons memoar We’ll always have Paris – Trying and Failing to be French finner vi følgende advarsel fra sangen «Méfiez-vous Paris» av Jean Renoir: «Méfiez-vous de Paris / De ses rues, d’ son ciel gris», som oversatt til engelsk lyder: «Beware of Paris / Of its streets, its grey sky». Denne advarselen lurer hele tiden i bakgrunnen av memoaren, som er Emmas beretning om hvordan hun som sekstenåring blir besatt av franske Elle og bestemmer seg for å bli fransk. Vi følger henne over tjue år, gjennom en lang rekke smertefulle, men nødvendige «shitty personal growth moments», til hun oppdager hva som virkelig ligger i begrepet tilhørighet.

Noe av det jeg liker aller best med bøker, er at de kan frakte deg fra stua di og ut i verden, en egenskap som jeg verdsetter ekstra høyt i en tid hvor det beste vi kan gjøre er å holde oss hjemme. I We’ll always have Paris inviterer Emma oss med på reise gjennom sine møter  med franskspråklig kultur, fra den første forelskelsen når hun som tenåring reiser på utveksling til Casablanca, og senere jobber som lærerassistent i Normandie, til hennes liv som småbarnsmor og advokat i London, Paris og Brussel. 

Som en introvert, semi-gotisk tenåring, oppdager Emma det forførende ved å reise utenlands, nemlig «the transformative power of being abroad»: ved å reise til Marokko og snakke et helt annet språk, kan hun bli en annen. Dette overbeviser henne om at hun kan bli fransk, og hun reiser videre til Canteleu, som ligger i utkanten av Rouen i Normandie. I Normandie begynner imidlertid fantasi og virkelighet å komme i konflikt: da Emile Zola deltok i Gustave Flauberts begravelse, beskrev han Canteleu som «un coin touffu de la grasse Normandie qui verdoie dans une nappe de solieil», altså som et tett beplantet hjørne av fruktbare Normandie, blomstrende under et teppe av sol. Emma oppdager imidlertid raskt at moderne Canteleu er en annen historie, og beskriver hvordan engene blir erstattet med et flatt, industrielt ødeland etterhvert som hun nærmer seg Rouen. Memoaren er spekket med referanser til fransk litteratur og populærkultur, og den grå, harde virkeligheten som kræsjer med romantiske idealbilder er et gjennomgående tema. À propos Emma, Flaubert og referanser, høres dette kanskje kjent ut?

For når Emma i slutten av tjueårene endelig befinner seg i Paris med fransk kjæreste og to halvt franske sønner, lever ikke virkeligheten opp til hennes tenåringsfantasi om Paris som et magisk og vakkert sted, en kollasj av filmer og Henri Cartier-Bresson-postkort. Hun har drømt om å være en enslig skribent som drikker kaffe og røyker sigaretter på parisiske fortausrestauranter, men som småbarnsmor føler hun seg snarere som «the anti-Amélie to the Parisian populace, spreading unease and irritation». Overalt hvor hun ferdes med sine to små sønner mottar hun kritikk fra fremmede. Hun går på feil sted eller for sakte, smårollingen må slutte å rope og ta på vindusruter med skitne fingre, og babyen er ikke godt nok påkledd. Og verst av alt: Emma oppdager at hun ikke kan unnslippe sin dypt rotfestede Britishness – hun er en «unnskyldningens slave». Men mens engelske «sorry» eksempelvis kan romme «What the fuck do you think you are doing, you ANIMAL, is nothing sacred?», gjør ikke «Euh, pardon?» samme nytte når noen trenger seg foran henne i bakerikøen uten noen form for sjenanse. Og for kake-elskende Emma er dette en utilgivelig forbrytelse. Pâtisserie har nemlig en sentral plass i memoaren, og hvis du er glad i kake, advarer jeg mot søtsug som en bieffekt av lesningen.    

Kanskje egner boka seg vel så godt for anglofile som for frankofile. London er nemlig beskrevet med en slik hjertevarme at det er vanskelig å begripe hvorfor Emma i det hele tatt bestemmer seg for å reise til Paris og senere til Brussel. Selv skulle jeg egentlig ha vært i London nå i forbindelse med et arbeidspraksisopphold, og det var en stor skuffelse å ikke kunne dra, men ved å lese Beddingtons memoar fikk jeg liksom reist likevel: De inngående beskrivelsene av de pent oppskjærte grønnsakene hos M&S og livet i området rundt Spitafields Market og Brick Lane får mitt anglofile hjerte til å banke. Men også Londonlivet fører til et slags sammenbrudd for Emma, og etterhvert forstår leseren at problemene i møte med virkelighetens Frankrike går dypere enn frekke parisere. Like før Emma og familien flytter til Paris dør Emmas mor uventet og den ubearbeidede sorgen ligger hele tiden latent. Selv i Brussel, et slags nøytralt territorium fullt av utstasjonerte, er det vanskelig å finne seg helt til rette. 

Memoaren belyser hvor tett språk og identitet hører sammen, og for en som har hatt en drøm om å passe inn i et travelt Londonliv er beskrivelsene hvordan man aldri helt klarer å uttrykke seg slik man ønsker på et fremmedspråk – og dermed ikke føler seg helt som seg selv – smertefullt treffende. Språk har en fantastisk evne til å føre mennesker sammen, men det kan også skape distanse, slik som når Emma føler seg fremmedgjort for sine egne sønner som plutselig mestrer enhver nyanse av fransk. Men boka handler ikke bare om utfordringene ved å mestre et språk, den handler også om å finne et språk for å uttrykke følelser, noe som kan være vanskelig selv på sitt eget morsmål. 

Tristesse til tross: We’ll always have Paris er først og fremst en vittig, ærlig og varm fortelling om å lære å akseptere seg selv, om hvordan det å føle seg dratt mellom flere identiteter også kan være en positiv kreativ kraft, og ikke minst – om hvordan kakebaking kan virke terapeutisk. Etter å ha bodd i tre land i løpet av bare noen få år og opplevd flere personlige omveltninger, begynner det å demre for Emma at det å føle seg hjemme ikke nødvendigvis trenger å være bundet til et fysisk sted, så lenge man føler seg hjemme i relasjonene til de man har rundt seg. Og relasjoner kan ta så mange former i vår digitale tidsalder – de kan gå på tvers av landegrenser og husvegger. I så måte er boka en nydelig påminnelse om viktigheten av gode relasjoner og at disse på ingen måte trenger å svekkes selv når vi blir bedt om å holde fysisk avstand. Som vi har sett mange rørende eksempler på verden over, tar relasjonene snarere nye former. Så setter vi kanskje ekstra pris på varmen i en klem når vi endelig kan treffes på ordentlig igjen. 

I beit etter karanteneaktiviteter eller tanker om livet? Litterært Kollektiv presenterer “Fra karantenent til..” og kommer med små innblikk, tips og tanker fra våre hjemmesittende dager. 

Les også:

Fra karantenen til Hanna Malene: «The Library Book» av Susan Orlean