Shotgun Siri
Johan Harstads Ferskenen (2018) er metakrim om krimromaner, en lek med klisjéer, og så imponerende mye mer.
Hva er egentlig en god krimroman? Er det romanen hvor fortelleren lurer deg trill rundt og du ufrivillig må gape idet morderen avsløres? Er det romanene hvor detektiven er overlegen på alle måter, og de etiske valgene romankarakterene tar enkelt kan plasseres inn i et sort-hvitt skyldspørsmål – romanene som på en-to-tre bekrefter at alt du veit er riktig og at mord er galt? Eller er det romanene hvor detektiven er nesten like ødelagt som morderen, der du får innsyn i begges destruktive sjølv, og egentlig ikke klarer å bestemme deg for hvem som er den verste kjeltringen: hen som drikker, røyker og puler seg til dårlig mental helse og lever på kanten av loven hen har sverga å beskytte, eller hen som har tatt livet av noen? For meg er det disse romanene, de som fucker med deg, som får deg til å tvile på deg sjøl og på naboens hensikter, på omverden og politiet, på rett og galt, moral og etikk, lov og sosial justis. Romanene som minner deg om hvilken enorm tillit du har til samfunnet og menneskene rundt deg, hver gang du trer tåa utafor egen leilighet.
I fjor oppdaga jeg at den gode krimromanen også kan være en roman som inneholder krimromanens vanlige elementer i kombinasjon med det fullstendig uvanlige: Kriminelle handlinger, en detektiv, en skurk og ei pen dame som bruker seksualiteten sin til å få det som hun vil, blandes sammen med fotnoter, ironi og sarkasme, metalitterære betraktninger og litteraturvitenskap, en rammehistorie i fortid utafor hovedplottet, klisjéer og banaliteter. Litt av ei smørje, og antagelig ikke for den litterære lettvekter eller den typiske krimelsker (faktisk ikke for den typiske krimelsker i det hele tatt), men underholdningsfaktoren er høg. Tilsvarende høg er også krimklisjéføringa og det litterære nivået. Johan Harstad har med romanen Ferskenen (2018) skrevet ei velkomponert, utfordrende og tankevekkende bok som er vanskelig å beskrive, men desto mer verdt å oppleve.
Det sagt, jeg skal allikevel forsøke å beskrive nok til at du henger med i svingene. Romanen starter med en biografi tilegna Frode Brandeggen (1970–2014). Det er nemlig Brandeggen som har skrevet Ferskenen. Tidligere står han bak en svær(t) konseptuell roman, den 2322-siders lange debuten Konglomentarisk pust. Den slår ikke an, et pust som dør hen, kan vi kanskje flåsete si, så han gir opp sitt litterære avantgardeprosjekt til fordel for mikroromaner. Strøjobber i Stavanger skaper et plutselig behov for å skrive litteratur med en bredere folkelig appell, men denne tvangen fra samfunnet om å skrive litteratur alle kan lese, er ikke det han egentlig vil. Så Brandeggen bestemmer seg for å gjøre det stikk motsatte av det han tidligere hadde gjort, et slags antiprosjekt: Han begynner å skrive plottbaserte krimromaner, hvor alt pikkpakk er barbert vekk. Resultatet er femten mikroromaner om en detektiv hvor kun essensen i narrativet står igjen, men de blir aldri gitt ut så lenge Brandeggen lever. Brandeggen dør nemlig av avmagring i 2014. Derfor er de samla i en samleutgivelse av Brandeggens venn, den tyske annotatøren Bruno Aigner. Aigner har sjøl valgt å gi det ut, og gjennom fotnoter gir han kommentarer til innholdet, analyser av mikroromanene og setter det i både personlig, historisk, litteraturhistorisk og -vitenskapelig kontekst.
I samleverket Ferskenen møter vi detektiven Ferskenen. Han er god på det han driver med, som er å fange skurker. Han er faktisk veldig god på det, for han har tilfeldighetene på sin side. Der ofrene ofte er på feil sted til feil tid, er Ferskenen stort sett alltid på riktig sted til riktig tid. Og så lider han fælt, veldig fælt, slik ofte typiske krimhelter lider under den tyngende verden full av forbrytelser og mørke rundt seg. Livet er ikke svart/hvitt, men det er døden. Den er derfor enklere å forholde seg til, et endelig endelikt. Men Ferskenen lider særs prosaisk, konsentrert og fokusert, gjennom korte og bastante eller faktuelle utsagn, og slik er egentlig hele hans verden lagt opp. Kort, konsis og presis – for kan du ikke egentlig summere opp ett drap i tre setninger? Må du hale det ut med lange beskrivelser, intrikate mordgåter og ledetråder ned ei bomgate? Å kutte ut all sentimentalitet og inderlighet er et bevisst valg. Det er Brandeggens metode, slik det også er Ferskenens metode. Det er virkeligheta som står igjen, og den er … hverdagslig:
“Jeg skulle gjerne ha tilbudt deg frokost,” begynte Ferskenen, “men jeg har dessverre ikke flere tallerker. Eller heter det tallerkener?”
“Jeg vet ikke,” svarte tyven beskjemmet. Språk var ikke hans forse. “Jeg trodde kanskje det her tallerkner.”“La oss ikke hefte oss ved dette,” sa Ferskenen forståelsesfullt og pekte mot en ledig stol. “La oss bare kalle det asjetter. Og jeg har dessverre ikke flere rene.”
“Takk, det går bra,” svarte tyven. “Jeg spiste før jeg ranet.”
“Klokt. Men det er også det eneste kloke du har gjort i dag. VI drar ned på kammeret så fort jeg har spist ferdig. Du får belage deg på noen år i spjeldet.”
Et slik nedstrippa prosjekt inviterer til en salig lek med krimklisjéene, som sjølsagt også gjør dette til en helt annerledes krimroman (om man får lov til å kalle mikroromanene om Ferskenen krim i det hele tatt?). For hva skjer når du fjerner alle adjektiv som skal beskrive det blodige, og det bare er blodig? Ved å strippe språket for estetiske virkemidler og teksta for unødvendig fyllstoff avsløres det tilslørte, og du finner ut hva som gjør en krimroman god. Og da er det ikke slik at samleverket om Ferskenen skinner som den klareste stjerna på krimmens nattehimmel, men alle de andre du har lest. Det er nemlig utelatelsen av tekst til å pakke inn kriminallitteraturens typiske troper og verktøykasse, som gjør at sjangeren blottstilles i romanene om Ferskenen. Og dette skjønner du veldig fort, for Bruno Aigner er skikkelig kompis og er der for å fortelle det til deg: Halve boka er fotnoter til opplysning og besvær, med fotnoter i fotnotene, og nye fotnoter under disse igjen. Som bokas siste fotnote så fint eksemplifiserer alt det foregående: “bla bla bla”. Men boka er like god som detektiven den låner sin tittel fra. Ferskenen er underholdende opplysende, et virvar av referanser og en kakofoni av artigheter, et spennende litterært prosjekt på mange metanivå – eksemplarisk ekspedert.
Opp mot påskeferien introduserer vi i Litterært Kollektiv mulig påskelesning under vår vignett “Fra bokhylla til”!
Kanskje får du noe tips til hva som kan være med i påskesekken?
Fra bokhylla til Åshild: “Den hemmelige historien”
Fra bokhylla til Einar: En festkaramell av en krim
Fra bokhylla til Andrine: Å lese eller ikke lese krim?
Fra bokhylla til Hanna: “Alt er mitt”
Fra bokhylla til Siri: Krimmens Hemingway
Fra bokhylla til Andrea: “Tretten makabre fortellinger”