Roald Dahl – Hevnen er søt
I 1998 kom Titanic på kino og den påfølgende påsken jobbet jeg iherdig med å overtale pappa til å la meg se den. Det var den eneste filmen jeg ville se i hele verden, sa jeg, og alle jeg kjente hadde sett den. Pappa så løgnen, men sa at han skulle tenke på det. Fordi Titanic handlet om fæle ting som skipsforlis, tragiske dødsfall, erotisk nakenhet og en sluttscene med Jack synkende ned i det mørke havdypet, fant pappa ut at det var bedre å overtale meg til å velge en annen film. En film som var mer passende for en tiåring, og som ikke kunne gi meg langvarige mareritt som pappa hjerteskjærende fryktet Titanic ville gi. Valget falt på filmen Heksene (1990) som er basert på Roald Dahls bok med samme navn fra 1983.
Boka handler om en gutt og bestemoren hans, som må ta vare på ham etter at foreldrene dør i en bilulykke. Under et opphold på et hotell i England får gutten vite at bestemoren jobber som heksejeger. “Det du først og fremst må vite om virkelige hekser, er dette: Virkelige hekser har helt alminnelige klær og ser stort sett ut som kvinner flest. De bor i vanlige hus og har vanlige jobber. Det er derfor det er så vanskelig å fange dem. Og en ting til. Hekser hater barn.”
Bestemoren ber gutten være på vakt, og forteller ham hvordan han kan kjenne igjen en heks; De fremstår veldig vennlige mot barn, bruker parykk, hansker og har blått spytt. På samme tid dukker det opp en flokk med mystiske damer i hansker på nettopp det hotellet hvor gutten og bestemoren bor. Det er årsmøte i «Det Kongelige Selskap til Bekjempelse av Barnemishandling» og øverst på sakslisten står målet om å forvandle alle barn til mus, for da er det lettere å drepe dem samtidig! Du skulle tro Roald Dahl ville spare den stakkars snille foreldreløse gutten. Han har en bestemor som er heksejeger og har vært igjennom så mye fælt allerede? Ingen er trygge, sier Roald Dahl, og livet er ikke rettferdig. Gutten blir forvandlet til en mus.
Plutselig er ikke den synkende hånda i skipsforliset så ille likevel, hæ? Fordi Rose overlever. Hun glemmer aldri sitt lidenskapelige korte forhold til Jack, hun minnes ham i kjærlighet og har penger nok til å kaste det sjukt dyre smykket ut i havet. Det går bra med Rose. Den lille gutten i Heksene derimot blir værende en mus for resten av livet, bestemoren sier pytt pytt og begge forsoner seg med det. Det ender ikke godt, dere! Hvordan kan man, etter å ha sett filmen som tiåring, ikke være litt redd for at mus i dyrebutikker egentlig er forvandlet barn – og om venninna til mamma har blått spytt også når hun ikke drikker rødvin? Hvem kan man stole på i denne verden?
Du stusser kanskje over at jeg forteller så mye om Heksene når jeg egentlig skal fortelle om en annen bok. Jeg vil jo ikke spoile! Novellene til Roald Dahl innehar den samme uhyggen som Heksene, men er skrevet for voksne.
Karakterene er tilsynelatende vanlige folk som bor i vanlige hus, men som etterhvert avslører bisarre og groteske sider ved seg selv. I novellen “Vertinnen” fortelles det om en pensjonatvertinne som har bekymringsverdig få gjester til tross for svært lav pris på overnatting. En annen novelle viser en eldre kvinne med en ekstrem frykt for å komme for sent til flyet, noe som går utover hennes mann. En av mine favoritter, “Dronning- gele”, handler om to nybakte foreldre som er bekymret for at babyen spiser for lite. Alle novellene har enkle plott, men med en fiffig og fæl avslutning. Litt som en god tårnkakevits.
Roald Dahl blander det mørke med det merkelige. Lik bestemoren i Heksene, som forsoner seg (litt for kjapt, kanskje) med at barnebarnet må være en mus for resten av livet, forteller Roald Dahl om sjuke ting mennesker gjør
hvor det ikke finnes noen forklaring. Han er ikke onkelen som, etter en skummel historie, klapper på skulderen din og med lettelse sier ikke vær redd, dette er bare en historie. Niks.
Det er ikke veldig lenge siden VG kunne fortelle at en dansk mann ble dømt for å ha 21 avskårne klitoris fra kvinnelige kjønnsorgan i fryseren, så på et vis har Roald Dahl rett når han i 80-tallets filmatisering av nettopp novellen “Vertinnen” åpner med disse ordene for å ønske oss en god grøsseropplevelse:
“And by the way, if any of you think this is awkward and far-fetched: then you should stop – and think. And ask yourself seriously if such a thing really could happen. The answer is yes. Of course it could. Even to you.”
Opp mot påskeferien introduserer vi i Litterært Kollektiv mulig påskelesning under vår vignett “Fra bokhylla til”!
Kanskje får du noe tips til hva som kan være med i påskesekken?
Fra bokhylla til Åshild: “Den hemmelige historien”
Fra bokhylla til Einar: En festkaramell av en krim
Fra bokhylla til Andrine: Å lese eller ikke lese krim?
Fra bokhylla til Hanna: “Alt er mitt”
Fra bokhylla til Siri: Krimmens Hemingway
Fra bokhylla til Andrea: “Tretten makabre fortellinger”