Slippfest: Smaksdommeren – Et sokratisk kammerspill

Det er lørdag kveld, og vi befinner oss på galleri Babel på Lademoen. Siri fra Litterært Kollektiv ønsker velkommen til det siste arrangementet i Ugressfestivalen 2020, nemlig slippfest for Smaksdommeren – Et Sokratisk kammerspill, skrevet av forfatter, litteraturviter og kritiker Leif Høghaug. Han ble i fjor, i anledning 500-årsjubileet for Norges første trykte bok, invitert av Litterært Kollektiv til å skrive en tekst om litteraturens skjebne de siste århundrene. Resultatet har blitt et kammerspill om litteratur og kritikk, smak, sannhet, erindring og glemsel.

(Tekst av Maria Støle)

En Sokrates for vår tid

Kvelden starter med en introduksjon fra forfatteren selv. Høghaug forteller at han i utgangspunktet hadde sett for seg å undersøke tematikken gjennom et essay, men at han i løpet av skriveprosessen fant ut at han ville leke seg mer enn det denne formen tillot. Teksten utviklet seg naturlig til et kammerspill – et skuespill laget for en liten scene – med to karakterer: Sokrates og Vennen. Sokrates er i dette stykket brakt ut av antikken og inn i en tid der Vennen finner det naturlig å spørre: “Er det trygt å sitte på samme benk?” Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva vi i publikum ville svart, her vi sitter enkeltvis og godt spredt i lokalet, med Antibac-flasker som symbolske skjold på gulvet imellom oss. 

Det er med andre ord snakk om en 2020-versjon av Sokrates, noe som åpner for refleksjon: Hvem tar på seg Sokrates-rollen i dagens samfunn? Hvem stiller spørsmål, og hvem motstår den fristelsen det er å søke umiddelbar tilflukt i “O store Google”?

Denne kvelden, innenfor Babels vegger, er spørsmålet lettere å besvare. Det er skuespiller Ole Christian Gullvåg som går inn i rollen som Sokrates, mens kollegaen hans, Madeleine Brandtzæg, spiller Vennen i det som blir den første ilesesettelsen av Høghaugs kammerspill.

Spill i spillet
Kort ut i replikkvekslingen utbryter Sokrates: “Jeg har lest en bok”. Det er denne boken, De glemte bøkenes historie, som resten av stykket sirkler rundt. Når Vennen spør ham om det er en god bok, vil ikke Sokrates svare direkte på dette – i hvert fall ikke så lenge han er seg selv. Han foreslår derfor å spille smaksdommer, og slik starter det som blir en diskusjon rundt kritikk og smak:

“Kritikerne. De innrømmer det aldri. At det er smaksdommere de er (…) Ekte smaksdommere som lever av å skjelne mellom godt og dårlig, formfullendt og uforløst, relevant og irrelevant”. 

Når Sokrates så forteller om verket De glemte bøkenes historie, er ikke Vennen nådig i sin tilbakemelding: “Fullstendig meningsløst!”, “Sprøyt! Babbel!”, “Jeg protesterer! Dette er repetisjon”, “Dette her er det reneste visvas!”. Med disse kommentarene snus rollene på hodet, og det er Vennen som gestalter smaksdommeren. Vennens tilbakemeldinger er krasse, men til syvende og sist kun tomme påstander da de ikke er underbygget av argumenter. For hva er vel kritikk verdt uten argumentasjon? 

Det er fristende å trekke en parallell til sosiale medier og mulighetene de gir oss til å uttale oss om nær sagt alt. Det er in å ha meninger, gjerne om det meste; det viser at vi er oppegående, tenkende, moderne mennesker som står på kravene og kjemper for det vi tror på. I domfellelsens iver er det fort gjort å miste hodet, og ofte står man igjen med ord mot ord, nettroll mot nettroll. For hvem har rett til å bestemme at noe er godt og noe annet er dårlig, at det ene er sant mens det andre ikke er det? 

Ifølge Høghaug, som selv har bakgrunn som litteraturkritiker, må smaksdommerne utfordres, for gjennom kritikk av kritikken kan vi kanskje komme et skritt nærmere den sannheten som Sokrates alltid higer etter.

Litteraturen møter tidsånden
Vi lever i en tid med en enorm tekstproduksjon, der bøkene havner i massegraver nærmest før de får sett dagens lys. Det skrives mye mer enn det leses, samtidig som det er langt fra overkommelig å lese alt det som er skrevet, slik det muligens var en gang i tiden. “Skrive, skrive. Glemme, glemme. Skrive mer. Glemme mer. Sannelig! Man kan bli svimmel av langt mindre”, poengterer Sokrates.

Litteraturen har løpt fra tidsånden – kanskje det er på tide å ta en pause? 

Det gjenstår fortsatt noen sider av stykket når skuespillerne trer ut av sine roller. Vi i publikum har fått utdelt teksten og kan lese det ferdig ved en senere anledning. Idet jeg går ut av Babel og inn i natten, forlater jeg samtidig dette trygge “vi” til fordel for det mer sårbare “jeg”. Jeg funderer over hvordan jeg skal dokumentere kvelden, over hvilken rolle jeg skal ta på meg i skrivingen av denne teksten. Noen smaksdommer har jeg nemlig ikke lyst til å være… Vel hjemme igjen står løsningen klar for meg: Den sokratiske metode. 

Jeg avslutter dermed, naturlig nok, med et spørsmål: Hvilken betydning vil litteraturen ha om 500 år? Vil vi ha glemt det vi leser i dag? Jeg vet ikke. Det er mulig at Google har noen teorier, men i Sokrates ånd slår jeg meg i stedet til ro med vissheten om at jeg ikke vet.