Skrevet av Johannes Tessem Jystad

«Jeg trenger ikke bli her», tenker hovedpersonen i Hilde Stålskjær Osens debut Vi bare kjører, så ser vi. Denne tanken er et underliggende premiss i romanen, men den er også en eksistensiell mulighet for alle mennesker. For vi trenger ikke bli der vi er, vi trenger ikke være den samme. Vi kan bevege oss, enten i geografisk forstand, eller i overført betydning, for eksempel i form av emosjonell eller intellektuell rørelse. Uro, lengting, nysgjerrighet eller fantasi – behovet for bevegelse kan ha mange grunner. Hovedpersonen i Stålskjær Osens roman kjenner på et slikt behov.

I Vi bare kjører, så ser vi møter vi en navnløs, kvinnelig jeg-forteller, som bor i ei lita bygd på norskekysten. Hun kommer fra ei bygd på den andre sida av fjorden, og kom flyttende over for å gå på videregående, noen få år tidligere. Hun arbeider på et hotell, og tilbringer ellers tida med barndomsvenninna Miriam eller kjæresten Jørn. De ser på tv-serier mens de spiser skolebrød, kjører bil rundt i bygda eller ser på at Hurtigruta kommer og går.

Stålskjær Osens språk er enkelt, men fanger inn den unge kvinnens hverdagsliv på en fin måte. Det veksles mellom ytre beskrivelser, hovedpersonens indre tanker og treffsikre dialoger. Beskrivelsene av steder og scener bidrar til å få fram en slags hverdagslighet,
en følelse av det prosaiske, eller det rent ut kjedsommelige, ved livet i bygda.

Annika har Shell-uniformen
på, hestehalen hennes
vipper når hun sier hei.
Fra det halvåpne vinduet
bak henne kommer det
høye smell, flaggstangs-
nora pisker mot flaggstanga
ute på kaia, rytmen er hurtig
og jevn. Jeg peker på
skolebollene. To av dem,
sier jeg.

I dialogene får romanen fram nyansene i de ulike relasjonene, og lar leseren ane hva som foregår mellom menneskene. Forholdet til kjæresten Jørn er et godt eksempel. Jørn er en arbeidskar, som jobber turnus på båt. Ellers er han interessert i bil, husbygging og andre praktiske ting. Selv om de er glade i hverandre, føler jeg-personen at kommunikasjonen dem imellom ikke alltid fungerer så godt. Hun vil gjerne snakke med ham, men hun vil det på en måte som han ikke klarer å møte.

Sjøen er svart der nede, den ser hard ut. Jeg stiller meg tettere
inntil Jørn. Han drar capen sin lenger ned i panna. Si noe, sier
jeg. Hva skal jeg si, sier han. Hva som helst, sier jeg. «Hva som
helst», sier han. Så ler han. Hva vil du jeg skal si da, har vi det
ikke fint som vi har det?

Miriam var naboen til jeg-fortelleren da de vokste opp, de er født med et par måneder mellomrom, og de har «alltid vært sammen». Slik er det også nå, de henger på hverandres hybler, de kjører bilturer og er på fester. Men også denne relasjonen, som i utgangspunktet er nær og sterk, preges av fortellerens følelse av å være annerledes. Miriam har godt humør og er ubekymret, og hun synes at fortelleren gjør allting for komplisert, men egentlig er det enkelt, sier Miriam.

Det er et tenkende, følsomt og litt usikkert menneske som trer fram i jeg-fortellerens karakter. Nettopp dette er en styrke ved romanen: hovedpersonens søken etter seg selv, hvem hun er og sin identitet. Når hun ikke får sove om natta, forsøker hun å skrive en liste med sine viktigste egenskaper, for å sirkle inn seg selv.

Jeg setter meg ved kjøkkenbordet med teen, tar en penn og en
gammel regning som ligger der, snur den, så skriver jeg
«romantisk», og under romantisk skriver jeg «liker å være alene»,
og så skriver jeg «trist», men stryker det ut og skriver «alvorlig» i
stedet.

Jeg-fortelleren leter etter de riktige ordene for å beskrive følelsene sine. Når hun selv sliter med å finne disse, er det forståelig at det blir vanskelig å kommunisere de til Jørn og Miriam. Dette observerer også mormoren, som sier at fortelleren har mye av sin morfar i seg: «Du føler og skjønner mer enn så mange».

Mormorens påstand om at hun skjønner mer enn mange, kan kanskje trekkes i tvil. Det er heller et problem at fortelleren har for mange store spørsmål, og for få svar. Hun lurer på hvem hun er, og hvor hun skal hen. En sosialantropolog fra byen besøker hotellet, og gir et glimt av en verden bortenfor Shellstasjonen og ferjekaia: Hun trenger ikke bli der hun er.

I en dialog med Jørn sier jeg-fortelleren at hun er lei, og han spør henne hva hun er lei av. Hun svarer: «Av å være meg, sier jeg. Eller av å ikke være meg». Vi bare kjører, så ser vi er en roman om å ønske seg til andre steder og andre muligheter, men det er også en historie om å være fanget i det nære og kjente. En som står i spenn mellom slike ytterpunkter, kan bli lei av å ikke være seg selv.

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet “Jubilanter og debutanter”.