Skrevet av Fredrik Guneriussen. 

Her i skogens grønne tempel
sitter jeg no mo aleine,
som en prest ved nattas alter –
ofrer tankene til elden.

 

Slik lyder de første strofene i «Tyrielden», diktet som gav navn til Hans Børlis bokdebut fra 1945. Dette diktet, som åpner hele forfatterskapet, inneholder mange trekk som også skulle prege hans senere lyrikk. Børli ble født i Eidskog 8. desember, 1918; her vokste han opp og jobbet senere som skogsarbeider ved siden av skrivingen. I «Tyrielden» finner vi skogsmannen, en selvbiografisk skikkelse som stadig dukker opp i Børlis lyrikk, alene i sitt tempel. Parallellen mellom skogsmannen og presten fungerer ikke bare som et konkret selvbiografisk trekk – det er lett å se for seg den arketypiske dikteren i skogen, alene med sine svulstige tanker – men også som et eksistensialistisk bilde.

 

Jeg vil gripe ut av natta
dette brus av vår og vidde.
Jeg vil sette ord til tona
av den store ødets harpe.

 

Først alene i skogen finner det moderne mennesket roen og den romantiske naturopplevelsen får en religiøs eller spirituell form. Dette er ideer som står vel så sterkt i dag da det norske folk kollektivt følger Lars Monsens turer gjennom tv-skjermen eller selv søker naturen en søndagskveld i Estenstadmarka. I «Tyrielden» er skogens store øde både den konkrete, mennesketomme naturen og samtidig et bilde på det moderne menneskets fremmedgjorthet; en manglende tro på fremskritt og følelse av å være del av en større enhet, i form av religion eller et sammenknyttet samfunn. Som Hans Børli skriver i diktet «Noe»: «Vi byttet bort Gud mot et gudløst savn». Det store ødets tone er den fremmedgjorte sinnsstemning som følge av fremveksten av storbyen og kjernefamiliens oppløsning. Børli makter dermed å skape et bilde som balanserer mellom romantisk lengsel og modernistisk fremmedgjorthet – natur og kultur, skog og storby.

 

Tyrielden lever, flammer,
kveder ødets Kalevala.
Gnistene er gylne sanger,
som må dø i sprang mot himlen.

 

Men det er ikke lett å sette ord på tanker man tenker for seg selv i skogen. For når man prøver å beskrive den faktiske følelsen strekker liksom aldri språket helt til. Dette er nok noe flere kan kjenne seg igjen i – ikke bare i forsøk på å skrive dikt, men også vanskeligheten ved å kommunisere en sterk, subjektiv opplevelse. Derfor dør gnistene i sine sprang mot himmelen: Flammen er den brennende følelsen og diktene bare gnister som fort fisler ut, spede forsøk på å gjengi den originale flammen. Børli formulerer denne tanken på et lignende vis i «Rugdeskytter»:

 

Å skrive diktet –
å stanse det i svarte ord –
dét er som å skyte ei rugde
under morgentrekket om våren.

 

Opp gjennom årene skrev Hans Børli mange slike meta-dikt; det er som om alle hans tanker bearbeides gjennom lyrikken. Han fikk for øvrig aldri noen formell utdannelse, men viser en enorm bredde i sine referanser. I «Tyrielden» finner vi finsk mytologi i form av Kalevala, som samtidig bringer den lokale Finnskogen og dens finske kulturarv frem i lyset. Referanser i hans øvrige lyrikk kommer kanskje spesielt i form av religion og mytologi, inkludert samisk, men samtidens persongalleri får også plass, og spenner seg fra så forskjellige personer som Louis og Neil Armstrong til von Rundstedt og Eisenhower, Lulu Ziegler, Marc Chagall, Pablo Neruda og Li Po, ballettdanseren Nijinsky, Voltaire og Dalai Lama.

 

Tyrielden er symbolet
på det ville elskerhjerte
som har glød til natta siger
over livets kvite aske.

 

Siste strofe i «Tyrielden» oppsummerer diktets grunntanke, men foregriper også Børlis politiske diktning, her i form av «livets kvite aske». Børli var grenselos under 2. verdenskrig og asken får en større symbolsk verdi om man tar utgivelsestidspunktet med i betraktningen, uavhengig om bildebruken er bevisst eller ei. Børli ble gradvis mer politisk, noe som kulminerte på 70-tallet: «Leningrad 1917, Vinteren ved Teruel, […] det var ikke arbeideren det hele gjaldt». Samtidig med en tydeligere politisk dreining var Børli konstant på leting etter å fornye seg og skape en særegen form. Som han selv skrev i et annet meta-dikt, «Tanker om form»:

 

Bryt rimene i stykker!
Flerr rytmen vekk!
Diktet skal danse
som ei naken rå
gjennom skogene i mi sjel!

 

Gradvis beveget Børli seg bort fra den fortellende formen vi finner i «Tyrielden» og hans tidligere fascinasjon for rytme og rim erstattes med sterke enkeltbilder i en mer komprimert form. Den senere, bildesterke Børli er den jeg selv foretrekker, og utviklingen Børli gjennomgikk eksemplifiseres godt med diktet «Emblem». Her ser vi hvordan mye av den samme tematikken fra «Tyrielden» er bevart, samtidig som at diktet konsentreres ned til noen få linjer og det poetiske bildet får en sentral plass. Videre er den selvbiografiske skikkelsen erstattet med menneskeheten som sådan og kunstens fortryllende, forsonende egenskap er ikke lenger bare forbeholdt skogspresten i sitt tempel:

 

Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.

 

Det er nok Børlis utvikling og generelle bredde som har gjort ham til en folkekjær dikter. Han kombinerte selv hardt fysisk arbeid med en kunstnerisk, intellektuell søken. Slik bygget han ikke bare bro mellom det arbeidende folk og en akademisk åndselite med sitt vesen, men også gjennom utviklingen fra tradisjonell, folkelig diktning til elitistisk eksperimentering. Og det skal vanskelig gjøres å ikke finne i hvert fall ett av hans totale 1650 dikt som appellerer til nettopp deg. For Børli beveget seg fra et lokalt fundament i skogene og reiste jorda rundt gjennom kunsten, samtidig som han fremviste tilfredsheten ved det enkle livet. Og da Hans Børli forlot verden, som følge av kreft, befant han seg fortsatt i Eidskog, nærme naturen, ikke langt fra der han ble født 70 år tidligere.

. . .

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet “Jubilanter og debutanter”.
Fredrik Guneriussen er redaksjonsmedlem i litteraturtidsskriftet riss. Han ønsker å benytte muligheten til å oppfordre alle kunstnerspirer og illustratører generelt å  sende inn en illustrasjon til deres nyeste nummer. Høstens tema er “jungel” og bidragene kan sendes til redaksjonen@risstidsskrift.no innen 12. oktober.

Lesninger, Ugressfestivalen 2018:

Astrid Sundset Moe: Om liv og lære – Ein smakebit frå forfatterskapet til Tove Ditlevsen

Bjørnar Aaseng: Om André Bjerke

Even Teistung: Barndommens råskap – Om Gummi-Tarzan

Fredrik Guneriussen: Kunsten å skyte ei rugde – Om Hans Børli

Ingri Løkholm Ramberg: På opptråkkede stier – Om Aasmund Olavsson Vinje

Sigrid Elise Strømmen: Sårenes salt – Ei lesning av Om nettene brukar mor dråpeteljar 

Siri Aurland Bredesen: Solens sønn – Ei lesning av jonathan og sailor j.

Fra bokhylla til Litterært Kollektiv

Som en oppvarming til årets Ugressfestival og arrangementet “Hva er greia med gutta?”,

leste Litterært Kollektiv sine barndomsfavoritter på ny i sommer:

Fra bokhylla til Andrine: Harry Potter

Fra bokhylla til Hanna: Marikken

Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe

Fra bokhylla til Mathias: Ringenes herre

Fra bokhylla til Siri: Marit Tusvik

Fra bokhylla til Åshild: Torun Lian