Julekalenderbonanza: Jon Fosse

Triologien av Jon Fosse kan ikke akkurat sammenlignes med en julefortelling, men formidler likevel en følelse som kan forbindes med juletiden. Selv om julen for mange kan symbolisere fellesskap og varme, har vi samtidig gått inn i den mørkeste og kaldeste tiden av året, og dette mørket presser på og gir tilværelsen en bismak. Triologien tematiserer denne gruoppvekkende følelsen, det store intet, som ikke kan forklares, men som utrettelig har blitt diskutert og undersøkt i litteraturen.

 

Triologien består av tre deler: «Andvake», «Olavs draumer» og «Kveldsvævd». Ved fortellingens begynnelse vandrer den høygravide Alida og kjæresten Asle trøtte, våte og kalde rundt i byen Bjørgvin på leting etter rom for natten. Gjennom tilbakeskuende tankestrømmer får vi vite hvordan de har havnet der. Begge kommer fra fattige kår og når foreldrene til Asle dør, står det unge paret på bar bakke. Den desperate situasjonen vekker frem et mørke i Asle, men dette tematiseres aldri eksplisitt, og overskygges av kjærligheten og omsorgen det unge paret har overfor hverandre.

Historien om høygravide Alida og Asle som ikke får husrom noen steder kan ved første utkast vekke assosiasjoner til juleevangeliet, men fortoner seg gradvis som en brutal og mørk kontrast til den versjonen vi møter i bibelen. I Fosses tre fortellinger spares det ikke på elendigheter og fornedrelser: kroppsdeler sleikes, bryster blottes, det «slutshames», det overgripes, det stjeles, det drepes og romansen får en brå slutt i møte med galgen.

 

 

 

Til tross for dette er Triologien en fortelling som bejaer livet, kjærlighet og kunsten. Når mørket truer fra alle ytterkanter, kan likevel hovedpersonene føle seg omkranset av lys og får glimtvis metafysisk trøst gjennom kunsten og kjærlighetens kraft:

så ser ho Asle sitja der og leggja fela under haka og så byrjar han å spela og med same seig det i henne og ho vart lyft opp og ho steig og steig og i spelet hans høyrde ho far Aslak syngja og ho høyrer sitt eige liv og si eiga framtid og ho veit det ho veit og så er ho til stades der i den eigne framtida og alt er ope og alt er vanskeleg men songen den er der og det er vel denne songen dei kallar for kjærleik og so er ho berre til stades der i spelet og ho vil ikkje finnast til nokon annan stad (Fosse, 2015: 23-24).

Disse øyeblikkene fungerer som små lysglimt i mørket og skjenker liv og kraft tilbake til karakterene når det står på som verst. Kunsten og kjærlighetens kraft skildres som et bindeledd som forener mennesket med himmel og jord:

ho ser Asle sitja der i bakskuten og halda på rorpinnen og augo deira møtest og det kjennest ut som om hennar augo er hans og som om hans augo er hennar og augo deira ser stort som havet, stort som himmelen og ho og han og båten er som ei einsleg lysande rørsle på den lysande himmelen (Fosse, 2015: 206).

I glidende overganger kontrasteres slik det kalde og mørke med det lyse og gode. Fosses Triologien kan derfor passe som julegave til de som ønsker å utfordre flere fasetter i julens glade dager.

 

Tekst av Andrine Aasen Monsås

 

Følg Litterært Kollektivs julekalenderbonanza gjennom desember på instagram: www.instagram.com/litteraert_kollektiv/
og tell ned til julaften sammen med oss gjennom bokanbefalinger, bokønsker og dikt fra blaff:poesi.