Julekalenderbonanza: Agneta Pleijel

Agneta Pleijel kom først inn i min sfære i form av et grafisk trykk min far hadde laget, men det å ha hegnende et portrett på veggen av en forfatter jeg ikke hadde lest føltes ikke helt rett, og dette førte til at jeg for noen uker siden leste «Doften av en mann», som Pleijel nylig var nominert til Nordisk råds litteraturpris for. Heldigvis var leseopplevelsen god, så Pleijel kan bli hengende på veggen og minne meg på at det ikke alltid er vår egen selvframstilling som er den mest korrekte, og ikke minst at den er langt fra den mest fordelaktige. 

«Doften av en mann» tar sats i det selvbiografiske, og beveger seg slik i et litterært landskap vi har blitt godt kjent med de siste årene. Boken er i hovedsak et tilbakeblikk, med enkelte nåtidige kommentarer fra forfatteren som har mildere øyne på det forgagne enn jeg’et vi lærer å kjenne.  Vi følger en ung kvinne på vei ut i voksenlivet, idet hun flytter til Gøteborg for å studere litteraturvitenskap på 60-tallet. Vi blir med på reisen inn i studienes ensomhet, utfordringer og lysglimt – og stadig skiftende relasjoner med menn, fra de dypere kjærlighetsfallene til de mer pedantiske relasjonene som holder sengen varm og gir muligheter for å være noe riktig for noen andre.

Pleiejs hovedkarakter vil nemlig så gjerne være riktig for og med noen andre, få samliv til å fungere, ha gode relasjoner til begge sine separerte foreldre – og glemmer kanskje seg selv i det hele: «Hon har svårt att blunda för andras behov. För sina egna blundar hon». Det er disse personlige relasjonene, depresjonene, tilkortkommenheten som står fremst i boka, samtidig som vi til stadighet ser hvordan hun får, og antakelig tilkjemper seg, nye posisjoner i det akademiske og intellektuelle miljøet. Det interessante er hvordan disse prestasjonene presenteres nettopp som bi-kommentarer: Som om posisjonene tilbys på sølvfat uten at hun har arbeidet for det, som om de ikke har noen vekt i hennes selvoppfattelse og selvfølelse. På mange måter blir Pleijels tekst slik et talende bilde på hvordan vi ser oss selv kontra de andre: I egen fortelling er det tvilen, følelsene og alle vanskene som tar mest plass, mens man fra utsiden først og fremst kanskje vil se undervisningsjobbene, redaksjonsarbeidet, kulturredaktørjobben i det svenske Aftonbladet – en vellykket kvinne i kulturbransjen.

Selv skriver Pleijel at dette handler om kjønn: «När män ser tillbaka på sina liv är det karriär och arbete de fäster sig vid, intellektuelel erövringar och framgångar. Jag uppehållar mig vid män och möjligen för mycket; det får ursäktas». Men «Doften av en mann» handler ikke bare om menn og kjærlighet, de handler om å veve ting sammen, om å sette sin lit til språket, om selvforakt og umulighet for å se vekk fra sine egne brister.

Pleijel gir et fascinerende innblikk i hvordan det var å være kvinne i den svenske kultursfæren for femti år siden, men for meg gir boka mest resonans, og iblant også irritasjon, ved hvordan den så akutt viser hvor dårlige vi er til å være rettferdige mot oss selv, hvor lett det er å se vekk fra våre egne suksesser, og heller feste seg til andres tilsynelatende vellykkede overflater. Om denne historien hadde blitt presentert av en mann ville den ifølge Pleijel fulgt karriere og arbeid, og det er interessant i hvor stor grad fortellingen underspiller de produktive timene dagene også må ha inneholdt: De er der, men de gis så liten vekt. Heldigvis kan vi trøstes av at forfatterens blikk på det fortidige er mildere, og håpe at vi selv lærer å se med mindre kritisk blikk på vår egen historie etter hvert som vi får den mer på avstand. Og kanskje klarer vi å være mildere med oss selv også i nåtid, kanskje er det det Pleijel skal henge på veggen og minne meg om – og det du kan minne noen andre om, ved å gi dem et tips om å lese «Doften av en mann» i romjula.

Skrevet av Hanna Malene Lindberg