Harry Potter. Gutten som ved et trylleslag ble reddet ut av sin miserable virkelighet og innlemmet i en magisk verden. Gutten som lærte oss at i møte med den største ondskap er kjærlighet vårt mektigste våpen. Det er jo ikke rart at historien om Harry Potter slo en home run rett inn i mitt ti år gamle pikehjerte. Den gjør jo det enda, for å være ærlig.
Dette er ikke ene og alene en hyllest til Harry Potter. Når jeg nå skal ta turen tilbake til dette universet som skapte spenning i det som i følge dagboka mi ellers var en «drittkjedlig» tilværelse, blir det like viktig å få frem en sentral og uløselig del av min Harry Potter- opplevelse: Jeg ønsker like så mye å slå et slag for leseraptusen. Den hemningsløse og henrivende leselysten, som for den 26 år gamle Andrine for alltid vil være tapt, lik den tapte tiden til Proust. Flere år med litteraturvitenskap har for all del beriket leseopplevelsen, men den har også tatt noe fra den – den uskyldige og intuitive lesegleden som hører barndommen til.
For en spinkel 10 åring som manglet essensielle forutsetninger for å kunne gjennomføre fysisk aktivitet ble lesningen en redning, den trygge landjorda som alltids kunne skues fra bølgehavet eller bokstavelig talt fra den gråkalde grusbana med de hullete fotballmåla som eplespisende lærere absolutt skulle tvinge meg ut på hvert friminutt. For man kunne jo ikke sitte i ro og lese i friminuttet! Kom igjen Andrine, ut på banen, vær nå litt sprek, slå et slag, heia heia. Jeg kommer aldri til å glemme smaken av våt grusball i trynet.
Med Harry Potter mellom henda fantes det derimot ikke begrensninger for hva jeg kunne få til: Jeg kunne være den jeg ville og reise hvor jeg ville. Jeg blir fortumlet av tanken på at et alfabet på 29 bokstaver kan romme et slikt potensiale, kan gi et lite menneske så mye: tilhørighet, glede, magi – mulighetene var uendelige.
Jeg var ikke bare begeistret for Harry Potter. Jeg pustet Harry Potter. Lukta og følelsen av en splitter ny Harry Potter-bok, ønsket om å fortære og kjenne til innholdet før det ble avslørt på skolen, enten ropt høyt i klasserommet eller skriblet ned på dodøra, og samtidig et paradoksalt ønske om at bokens handling skulle strekke seg ut i det uendelige – jeg ville nyte denne utrolige reisen så lenge som overhodet mulig!
Slik husker jeg lesning, som en rolig og balansert vandring gjennom et frodig og rikt landskap, det vil si, helt til du nådde frem til et visst punkt i fortellingen: the point of no return. Klimakset, for å bruke Aristoteliske termer, hvor alle trådene synes å løsne og du bare må la lesinga stå til selv om klokka nærmer seg 03:00 og du skal ta fly til Dyreparken med venninna di neste dag. Sterkt står også minnet om det hellige, dog fortapte, øyeblikket når du blar om bokens siste blad. Øyeblikket hvor man blir konfrontert med opplevelsen av meningsløsheten selv. Prestasjonsfølelsen ligger jo der et eller annet sted i bunnen, men overskygges av en overveldende følelse av å ha tapt noe helt spesielt.
Jeg kom derfor frem til at mitt lille bidrag måtte bli en hyllest til selve leselysten, like mye som det er en hyllest til en forfatter, en gutt med lynarr og en verden som ga mening til min virkelighet.