På opptråkkede stier – Om Aasmund Olavsson Vinje

Skrevet av Ingri Løkholm Ramberg

Min norsklærers utrettelig gjentatte påstand om at dersom hovedstaden ble murt inne, ville det etter kort tid være flere kloremerker på innsiden enn på utsiden, er et passende fortegn for lesningen eller gjenlesningen av Ferdaminne frå sumaren 1860. Forfatter, journalist, essayist, redaktør og nynorskpionér Aasmund Olavsson Vinjes reisebrev forteller om hvordan han legger ut fra byen for å få med seg kroningen av Karl IV i Trondheim. Store deler av reisen foregår til fots, og til tross for at dette ikke er en noen ensidig romantisering av distriktene på bekostning av bylivet, later det til å være en forutsetning å forlate «storbyen» i jakten på det autentisk norske, noe som var et heftig omdiskutert emne i Vinjes samtid. Hovedstaden forlates, men forblir like fullt alle steders målestokk for vandringsmannen. Denne splittelsen i forholdet til by og land er langt mer kjent og utførlig studert hos hans etterkommer i vandrelitteraturen, Knut Hamsun, men er like fullt fremtredende i Vinjes tekst. Dette tydeliggjøres i diktet som utgjør hele reiseskildringens fortegn, nemlig «Fyrekvedet»:

 

Frå byen det berer.
Eg lyfter på hatt.
Gud veit no den dagen
når dit eg kjem att.

Far vel, hovudstaten!
i deg var det best:
der fann eg dei beste,
der lærde eg mest.

Lat sjå du som alltid
på folk helder styr!
for du er den karen
som temja kan dyr,

Men ufrisk i varmen
eg alltid deg fann.
Du er liksom tanken,
du elder din mann.

Og derfor til fjells
vil eg draga som døl
og kjenningar finna
og gløyma meg sjølv.

 

Motsatt en hamsunsk vandrer som mister seg selv i byen og gjenfinner sitt fotfeste i distriktene, vil Vinjes vandrer altså glemme seg selv ved å forlate hovedstaden og i verkets avslutning returnere dit, som en omvendt dannelsesreise. Storbyen er imidlertid ikke glemt: Den har en fremtredende bakgrunnsrolle verket igjennom som sammenligningsgrunnlag, uten å komme utpreget godt eller dårlig ut av sammenligningen med Trondheim eller de mindre befolkede stedene, hvor vannet er renere og arbeiderne skitnere.

Den eksplisitte nyanseringen er i seg selv noe som skildrer Vinjes ferdamann fra den hamsunske. Jeget i Ferdaminne definerer seg både som byens og landsens gutt, men kan, som det trekkes frem, le med det ene øyet og gråte med det andre. Denne egenskapen, som blir en særegen norsk egenskap i Vinjes sammenheng, er ifølge ham selv noe som knytter ham mer til byen enn til bygda. Det er kanskje det som gjør at vandreren i Ferdaminne finner seg til rette både i byen og på gårdene i større grad enn Hamsuns vandrere gjerne gjør: Vinjes vandrer ser nyanser i denne typen sammensetninger mens Hamsuns skildringer av by og land ikke kan gå hand i hand uten å være akkompagnert av en rekke selvmotsigelser. En tredje avgjørende forskjell er at Vinjes vandrer har et konkret mål, selv om reisen til Trondheim tjener som et godt påskudd til nettopp den slags landstrykerliv som gir ham belegg for å uttale seg om det norske generelt og det bygdenorske spesielt.

Men det finnes også nok likheter til å mistenke at de hamsunske vandrerne i alle fall delvis går i fotsporene til Vinjes, og dette kommer til uttrykk i det tidligere nevnte «Fyrekvedet», hvor byen utgjør et bakteppe heller enn å få scenetid. Byen, eller i Vinjes tilfelle, hovedstaden, har med andre ord en viktig rolle i kraft av at den forlates. Atter et fellestrekk for Vinje og Hamsuns vandrere er at en gryende alderdom ser ut til å tjene som katalysator når vandrerne skal legge byene bak seg – selv om de alltid kommer tilbake til dem.

Som Toril Moi har påpekt i sine lesninger av Vinje, har debatten om hvem og hva som utgjør det norske, og hvem som skal ha lov til å definere det, meldt seg på nytt de siste årene, samtidig som vi forsøker å finne ut hvilken rolle og hvilken grad av selvråderett de utenomhovedstadlige delene av landet skal ha.

Vinjes tilhørere det har siste året snakket over seg om hvor aktuell vandreberetningen hans er. Men likevel fremstår hans mindre outrerte vandrer hakket mindre relevant enn Hamsuns, til tross for – eller kanskje på grunn av – at det ikke er like mange som hardnakket insisterer på aktualiteten i Hamsuns tilfelle. Det er ikke enkelt å si hvorfor, men nyansert tvisyn synes det i alle fall ikke å være mindre behov for enn tidligere. Det er i seg selv grunn nok til å hente frem Vinjes vandrer på nytt – ved siden av Hamsuns.

Det har gjennom årene rådet en viss konsensus om at Hamsuns vandrere peker på en reaksjonær utvikling i forfatterskapet hans, men dette har ikke hindret oss i å hente disse skikkelsene frem i møte med nye spørsmål om fremskritt og om bærekraft. Når vi har gangsyn nok til å lete etter svar hos Hamsuns vandrere til tross for deres reaksjonære holdninger, bør ikke mistanker om traust nasjonalromantikk stå i veien for at vi skal lese Vinjes vandrer med samme godvilje.

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet “Jubilanter og debutanter”Ingri Løkholm Ramberg (f. 1990) er doktorgradsstipendiat ved UiT og jobber med en avhandling om Amalie Skram og Knut Hamsuns pasientfortellinger

 

Ingri Løkholm Ramberg på Ugressfestivalen 2017. Foto: Sofie Jordheim.

Lesninger, Ugressfestivalen 2018:

Astrid Sundset Moe: Om liv og lære – Ein smakebit frå forfatterskapet til Tove Ditlevsen

Bjørnar Aaseng: Om André Bjerke

Even Teistung: Barndommens råskap – Om Gummi-Tarzan

Fredrik Guneriussen: Kunsten å skyte ei rugde – Om Hans Børli

Ingri Løkholm Ramberg: På opptråkkede stier – Om Aasmund Olavsson Vinje

Sigrid Elise Strømmen: Sårenes salt – Ei lesning av Om nettene brukar mor dråpeteljar 

Siri Aurland Bredesen: Solens sønn – Ei lesning av jonathan og sailor j.

 

 

 

Fra bokhylla til Litterært Kollektiv

Som en oppvarming til årets Ugressfestival og arrangementet “Hva er greia med gutta?”, leste Litterært Kollektiv sine barndomsfavoritter på ny i sommer:

Fra bokhylla til Andrine: Harry Potter

Fra bokhylla til Hanna: Marikken

Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe

Fra bokhylla til Mathias: Ringenes herre

Fra bokhylla til Siri: Marit Tusvik

Fra bokhylla til Åshild: Torun Lian

 

One Comment

  1. Pingback: Canada viagra

Comments are closed.